Døden kom og ville ta min hånd…

I går tidlig etter frokosten kjente jeg meg veldig uvel og dårlig. Jeg måtte kaste opp og hele kroppen kjentes “ubehagelig”. Jeg sa til Leo og Eva at jeg ville gå inn i senga og hvile meg litt, for å se om jeg ble bedre.

Det gikk et par timer, så hørte Eva rare lyder fra soverommet mitt. Hun banket på døra mi og ropte navnet mitt, men fikk ikke noe svar. Når hun deretter åpnet døra så hun meg ligge livløs i senga, gjennomvåt av svette, det rant hvitt skum ut av munnen min og øynene var vidåpne. Hun forsøkte å få kontakt med meg, men jeg var bevisstløs. Leo ringte ambulansen og i løpet av de 14 minuttene det tok ambulansen å komme hit, forsøkte de få av meg klærne (som var gjennomvåte av svette), men genseren min satt så stramt siden den var gjennomvåt av svette, at de måtte klippe den av med saks. Jeg var ikke ved bevissthet et eneste sekund…

Både Eva og Leo var redd de hadde mistet meg, at det var for sent, at jeg var død. På et tidspunkt rett før ambulansen kom ble jeg også helt rolig, jeg sluttet med de merkelige lydene og alt ble stille … Heldigvis kom ambulansepersonalet såpass raskt, og de fikk gjenopplivet meg, deretter var det rett til sykehuset i ambulanse.

Som dere vet har jeg jo lupus SLE, en sykdom som gjør at kroppen min angriper seg selv og som skaper mye problemer for meg. Legene sa i går at jeg har infeksjon i kroppen, i tillegg til anemi, og når blodsukkeret mitt startet å falle var kroppen min så svak at den klarte ikke å “si fra” til meg. Jeg har diabetes type 1 og blodsukkeret i går gikk under 1, noe som gjør at man faller i koma.

Tusen takk til Eva og Leo som reddet livet mitt, takk til ambulansepersonell og all hjelp jeg har fått. I går når jeg ble dårlig tenkte jeg at det nok bare var en stressreaksjon. For det har vært mye stress i det siste; ville jeg klare å redde Amy før fødselen startet? Ville alle valpene overleve? Og når de ble født og tallet viste 8, kom redselen for om jeg ville klare det økonomiske 9 ekstra hunder på gården medfører. Men det var ikke en stressreaksjon, det var så mye mer alvorlig ….

Jeg vil bare si, at uansett hva som skjer med meg, og min sykdom (Lupus), så er hundene alltid 100% trygge. Leo er alltid her på gården, så skulle jeg bli, syk er det INGEN fare for at hundene ikke får det de trenger av stell/mat/medisiner osv. Hundene kommer i første rekke, og jeg ville aldri utsatt dem for noe som kunne føre til at de måtte lide. Nå er jo også Eva her, så Leo har god hjelp med de kjære firbente.

Ja, jeg har en kronisk og alvorlig sykdom, men allikevel vil jeg aldri la dette komme i vegen for å kjempe for å redde dyr fra lidelse, død og mishandling. Å forsøke å gi så mange hunder jeg kan en bedre fremtid med kjærlighet og trygghet er det jeg brenner for i livet, og litt sykdom får ikke stoppet meg 🙂

Jeg blir uendelig glad om du ønsker å hjelpe meg med å hjelpe. Nå er det Amy og hennes kjære små som virkelig behøver faddere. Så om du har noen kroner å avse i måneden, vil dette være med på å kunne gi denne fantastiske mammaen med hennes “mirakelbabyer” (jeg kaller dem mirakler, for tenk at hun ble fanget akkurat like før fødselen startet, slik at valpene ble født i trygghet) et liv i trygghet. Mat, medisiner, vaksiner osv osv for 9 ekstra hunder på gården koster mye, så her er det DERE som kan være med på å gi dem dette. Deres donasjoner redder liv, og dere får deres egen “hundefamilie” her i Spania. For å bli fadder trykker du på knappen under, og størrelsen på donasjonen velger du helt selv.


fadder til Amy & babyene

Og til alle dere som allerede er faddere og som støtter oss; tusen millioner takk!!!! Jeg setter så enormt stor pris på deres hjelp, for meg er dere “hverdagshelter” som hjelper de svakeste i samfunnet; mishandlede og forlatte hunder. Uten deres hjelp hadde jeg aldri kunnet gjøre den jobben jeg gjør! Jeg er uendelig glad i dere!

Del dette innlegget:

Alene, utsultet og fødeklar

For 3 dager siden ble jeg kontaktet og og spurt om jeg kunne ta inn ei tispe som var funnet alene i et øde område, ei drektig tispe som var så utsultet at hun i desperasjon etter mat spiste STEIN!!! Tenk det, å være så ihjelsulten at det eneste du har å forsøke å stille sulten med er stein… hard stein, som både gjør deg syk, er farlig og som kan skade de ufødte valpene!

Det var også et annet problem; hun var livredd mennesker og det var umulig å komme nær henne.

Her gikk hun alene … og spiste stein for å forsøke å stille sulten

Jeg så bilde og video av henne, og selv om det finnes tusenvis av hunder som trengs å reddes og jeg absolutt ikke har mulighet til å redde mange, kjente jeg at HENNE skal jeg hjelpe, hun og hennes babyer skal få leve et et trygt liv her på gården, om de klarer å få tak i henne…

Og i går tidlig fikk jeg melding om at NÅ var hun fanget, nå hadde de klart å lokke henne inn i et bur hvor hun “stod og ventet på meg”. Det ble en nervepirrende biltur dit hun var, for hva ventet oss? Var hun aggressiv? syk? skadet? Og ikke minst; hvor nær var hun fødsel, og hvor mange valper ventet hun?

Her er hun blitt fanget og venter på at vi skal komme og hente henne

Hun var ikke før kommet hit til gården før fødselen startet … og kvelden og natta ble lang … en etter en kom valpene, og antallet bare økte. Det hele var så rørende at tårene satt løst hos oss alle … tenk at vi fikk reddet henne akkurat tidsnok!!! For hadde hun ikke blitt reddet i går hadde valpene mest sannsynlig frosset ihjel i natt. For å bli født ute denne natta, med kun 3-4 grader, i et område hvor det ikke finnes ly eller huler å gjemme seg i, det er svært vanskelig for nyfødte å klare seg under slike omstendigheter.

Vi kaller henne Amy, og hun er så nydelig. Hun er redd, men hun forstår at vi kun vil henne godt .. og hun viser allerede en enorm morskjærlighet for sine små. Hun er ei fantastisk jente, som nok kun har opplevd ondskap fra mennesker … hun er en av de altfor mange som blir forlatt, som ikke er ønsket. Men her er hun ønsket, her skal vi elske henne og gjøre ALT det beste vi kan for å gi henne og barna hennes det beste liv som tenkes kan.

Men 9 ekstra hunder her på gården vil medføre enorme kostnader … 9 som må ha alle vaksiner, mat, ormekurer og behandling mot flått/mygg osv osv osv .. antallet hunder her på gården er nå plutselig nesten doblet, og jeg håper så inderlig at nettopp DU som leser dette ønsker å støtte oss ved å bli fadder for kjære Amy & hennes nyfødte. Som fadder velger du et valgfritt månedlig beløp du støtter med, og da er DU med på å redde livet deres! Jeg klarer ikke dette alene, så kjære gode leser; ønsker du å redde livet til noen som var dømt til å dø, å være med på å gjøre verden til et litt bedre sted, trykker du på linken under:


Månedlig bidrag til Amy & babyene hennes

Følg oss på facebookgruppa vår, her vil det daglig bli lagt ut oppdateringer med bilder og videoer av Amy og hennes kjære små; https://www.facebook.com/groups/DorrisRescue/

Del dette innlegget:

Sprøyter – resten av livet!

To ganger til dagen skal hun få slike sprøyter, fylt med insulin

Jeg har så uendelig vondt av deg kjære Sandra. Når jeg reddet deg fra Killing Station for noen måneder siden, var du nesten død av underernæring, og hele deg bar preg av et langt og hardt liv. Din forhistorie vet jeg ikke, men blikket ditt var tomt – du hadde gitt opp …!

Du var så svak at du kun klarte å stå oppreist noen få minutter av gangen (for å gå ut og tisse/bæsje), resten av døgnet lå du i senga mi og sov og hvilte. Men sakte begynte du å legge på deg og glimtet kom tilbake i øynene dine. Men du er gammel – nøyaktig alder vet vi ikke, men dyrlegen gjetter rundt 10 år – kanskje så mye som 14? Så du er stiv i kroppen, du halter litt, du beveger deg som vi mennesker gjør når vi blir gamle; sakte, stivt…

Den siste tiden har du begynt å drikke mer og mer, samtidig som du har tisset stadig oftere, og mer. Du har også begynt å miste vekt, så i dag tok jeg deg til veterinæren. Jeg ville røntge hoftene dine for å se om du har skader der eller om du går rart “bare” fordi du er gammel, samt at jeg ville ta blodprøver for å se om vi kunne finne årsaken til at du tapper vekt, samt drikker og tisser mer.

Her ligger Sandra på “røntgenbordet” mens veterinæren undersøker røntgenbildene hennes

Det positive er at røntgen av ryggen og hoftene var helt fine, så din sakte og “haltende” gange er kun et tegn på at årene har gått og kroppen har levd et langt liv. Veterinæren sa at du ikke har smerter i leddene og at alt så fint ut her. MEN; blodprøvene var dessverre ikke like positive. Du har fått diabetes …. en sykdom som kan være komplisert på hunder, spesielt eldre hunder. Hver dag, resten av livet, må du få injeksjoner (sprøyter) med insulin. Du kan oppleve skjelvinger og i verste fall besvimelse, noe som kommer av lavt blodsukker (om du f.eks ikke spiser opp maten din eller insulindosen er for høy i forhold til matinntaket og fysisk aktivitet), du må da øyeblikkelig til veterinær for intravenøs behandling, hvis ikke kan du dø … Hver dag, R-E-S-T-E-N av livet må du få nåler satt inn i kroppen med insulin som sprøytes inn.

Nå i starten må du til veterinæren hver uke for måling av blodsukkeret og eventuelt justeringer i insulindose. Jeg sitter her og er i sjokk … Hvordan skal dette gå? Vil hun klare dette? Vil VI klare dette? …. tanker som “tenk om vi gir henne for mye insulin og hun dør” trenger seg frem og jeg kjenner at jeg er livredd. Diabetes vet jeg mye om, siden jeg selv har hatt det mesteparten av livet. Jeg har to ganger ligget i koma pga for lavt blodsukker, så jeg vet hvor fort det kan gå galt…

Blodprøvesvarene som viser at hun har diabetes…

Men jeg må håpe og tro at vi klarer dette, kjære Sandra. Vi skal gjøre vårt beste, både jeg og Leo, for at du skal få så god behandling og oppfølging av din sykdom som overhode mulig. Vi gjør alt i vår makt for å gi deg et godt og trygt liv, den tida du har igjen. For selv om du er gammel er du uendelig verdsatt, vi elsker deg og sammen skal vi klare dette! Hos oss er du trygg og her skal du få bli helt til din pust ikke lenger er en del av denne jorden…

En rescuehund er ikke “bare en rescuehund” – her på gården elsker vi dem og de er en del av familien. De sover i senger og sofa, de går turer hver dag, timer daglig blir brukt til sosialisering og for å få dem til å få tillit til mennesker igjen (mange har blitt sterkt mishandlet tidligere i livet, før de blir reddet). Dette er også grunnen til at vi “bare” har mellom 10-15 hunder, mens andre rescuesentre har 50-100-150. Vi redder ikke hunder for å la dem stå i små hundegårder, vi redder dem for å gi dem all den kjærlighet, omsorg og oppfølging de trenger – og da er det ikke mulig å ha et stort antall hunder (mener jeg). Det viktigste for meg er at hundene vi redder har det bra, at vi klarer å følge dem opp på alle måter som er nødvendig.

Ønsker du å gi Sandra et bidrag som vil hjelpe henne med det økonomiske i hennes sykdom, er du med på å gi henne det livet jeg så inderlig ønsker å gi henne. Bidrag kan vippses til 527925 (husk å trykke “kjøp og betal” og ikke “vipps en venn” siden dette er en frivillig organisasjon), eller gjennom å trykke på knappen under neste bilde

Flinke Sandra stod helt rolig mens blodprøven ble tatt


Donasjon til Sandra

Del dette innlegget: