Kjære Sandra…

I går når vi kjørte til Killing Station var jeg så utrolig redd – jeg var redd for at du allerede var død, jeg var redd for at du enten hadde blitt gasset ihjel før jeg rakk frem, eller at du var for svak til å klare deg. 

Men når jeg så deg; du stod der med redde øyne, med skrekk i blikket, samtidig som jeg så at du var trøtt … trøtt av livet, trøtt av å kjempe, trøtt av å leve i lidelse. Øynene dine, de sa meg så mye, de fortalte en historie, DIN historie! Kjære jenta mi, du er gammel, din alder er nok over 10 år og du har levd et liv uten kjærlighet. Du har levd et liv utendørs i kulden, hvor de har brukt deg til å avle valper – kroppen din er ødelagt etter alle fødslene, og du er så tynn at tårene presser seg ut av øynene bare man ser på deg. Du er så forsiktig, beveger vi oss litt for brått kryper du sammen og venter på slag og spark.

Her har jeg akkurat reddet deg, kjære Sandra

Du er trygg nå – du ligger i senga mi og jeg sitter her ved siden av deg og skriver dette. Du ser på meg, løfter blikket forsiktig og sier “takk” …. du tørr ikke tro på at dette vil vare evig, du tørr ikke tro på at du nå er trygg og at du her aldri skal mangle verken mat eller kjærlighet. Enda er du for usikker, for redd, men jeg vet at du kommer til å forså, jeg vet at om noen uker kommer øynene dine til å skinne, kroppen din kommer til å bli sterkere og du kommer til å forstå at det finnes godhet i verden, at det finnes mennesker som elsker deg og som vil deg vel.

I kveld kommer dyrlegen hit for å undersøke deg, ta blodprøver, gi deg ekstra næringsrik mat og det du måtte behøve av medisiner og behandling. Kjære Sandra – du er trygg nå og jeg lover deg at her skal du få bo helt til din pust ikke lenger er en del av denne verden, helt til du vandrer videre over regnbuebroen. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men om du har 1 eller 5 år igjen å leve spiller ingen rolle, for dette er ditt hjem og her skal du få være; Vi er din familie nå!

Sandra slapper av i senga mi

Vil  du hjelpe Sandra med å gi henne det livet og fremtiden hun fortjener? Ved å bli Sandras fadder er du med på å gi henne alt hun måtte behøve av mat/medisiner/behandling osv. Da er DU med på å redde hennes liv.


Jeg ønsker å bli Sandras fadder

Del dette innlegget:

“Kan du redde bare én til, Sissel”?

Her på rescuegården forsøker jeg å redde så mange jeg har mulighet til. Og når jeg sier “mulighet til” er dette både økonomisk, kapasitetsmessig, arbeidsmessig osv. Den siste tiden har det gått mye tid til Samuel; Før amputasjonen var det flere timer med sårstell, bandasjering og behandling hver dag, etter amputasjonen har det gått mye tid til opptrening, å hjelpe han med å finne balansen på 3 bein osv… 

Når Samuel skulle amputere var det så mange som støttet økonomisk at det ble penger til overs. Og når det er penger til overs blir disse ALLTID brukt i rescuearbeidet. Og med Samuels overskudd ønsket jeg å redde enda en hund fra døden … Å redde en hund koster mer enn mange er klar over, for det er mye som “må på plass”, alt fra vaksiner, rabiesvaksine, blodprøver for å sjekke dem for sykdommer, test for å sjekke om de har leishmania og hjerteorm (og om de ikke har det, vaksinere dem mot dette. Og om de har det, gi dem behandling for dette), kastrering/sterilisering osv osv osv. Og alt koster penger, og det blir mye penger siden mishandlede og forlatte hunder omtrent alltid har sykdommer og skader som krever behandling/operasjoner. 

MEN; en hund til har vi nå mulighet til å redde, og når jeg fikk dette bildet tilsendt i messenger, stakk det ekstra hardt i hjertet mitt:

Denne stakkars jenta; syk og radmager, funnet forlatt i en “ruin” …. brakt til Killing Station – og vi  vet alle hva som skjer om de ikke blir reddet ut derfra … da venter døden, for i konsentrasjonsleirene for hunder blir de gasset ihjel. Jeg visste at akkurat DENNE jenta måtte jeg redde … hver dag må jeg si nei til å redde hunder, for hver eneste dag får jeg slike forespørsler … og hver dag er det krise, hver dag er det hunder som dør om de ikke blir reddet …. Å måtte si nei, å vite hva som da venter dem-hver dag kjenner jeg på dette, den dårlige samvittigheten som sniker seg inn i hjertet mitt og sier “Sissel, hadde du reddet den, hadde den ikke trengt å dø”!!!


Her ser dere jenta jeg skal redde, radmager

Men jeg vet at den dårlige samvittigheten ikke må få overtaket på meg, for da kommer jeg ikke til å klare å fortsette å redde dyr. Om jeg tenker på alle dem jeg IKKE har mulighet til å redde, vil jeg bli så deperimert at jeg ikke får reddet noen … så mitt fokus MÅ  være på de få jeg kan redde … Som denne jenta …. Jeg skrev til dem og sa “Jeg redder henne, hun kan komme og bo her på rescuegården sammen med meg og mine andre rescuehunder”. Like etterpå fikk jeg en melding til: “Kan du redde han også? Han står i samme helveteshullet og dør om han ikke blir reddet”

“Kan du redde han også”?

Og enda en gang; den dårlige samvittigheten som kom snikende inn i hjertet mitt og sa “Sissel, han DØR om DU ikke redder han ….”

Og denne gang lot jeg samvittigheten bestemme; kapasiteten er sprengt, det er egentlig ikke mulighet til å ta han inn, men med facebookgruppas økonomiske støtte fikk jeg penger til å redde også han – så i kveld blir 2 hunder reddet fra døden, ikke 1, men 2 hunder får et nytt liv her på gården hos meg og de andre jeg har reddet.

Ønker du å støtte vårt arbeid slik at vi kan redde flere blir vi uendelig glade for donasjoner, og like viktig er at du følger oss på instagram! For når vi får 5000 følgere får vi gratis hundemat og sponsor, noe som vil bety at flere hunder kan reddes. Du finner oss her: https://www.instagram.com/dorrisogrescuehundene/

Denne gang når samvittigheten sa “Kan du redde bare én til, Sissel” klarte jeg ikke si nei …. og i fremtiden, med sponsorer og mer støtte (som jeg håper vil komme etterhvert), er drømmen min å kunne si ja langt oftere, til langt flere hunder … for flere tusen trengs å bli reddet … flere tusen lider, blir mishandlet, slått, forlatt – og nå kommer vinteren og de fryser ihjel …. Jeg kan ikke redde dem alene, men sammen med DERES hjelp kan vi gi flere en ny sjanse i livet!


Månedlig bidrag til Dorris & rescuehundene

Del dette innlegget:

Hjelp, jeg har medisinangst!

Jeg er redd, la meg slippe dette …

Hei, jeg heter Lollipop og jeg er verdens snilleste pitbulljente på snart 1.5 år. Mamma Sissel reddet meg når jeg var bare ei uke gammel, da var jeg blitt kastet i ei grøft – alene – for å dø. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg hadde ikke gjort noe galt… Jeg var en nyfødt baby, helt hjelpeløs, men heldigvis fant Sissel meg en dag når hun og Dorris var ute og gikk på tur. Sissel sier at hun ikke husker helt om det var hun eller Dorris som fant meg, men det spiller ingen rolle; Jeg ble funnet, fraktet til veterinær – de stakk sprøyter i meg, gav meg piller og dråper og alt mulig, for at jeg skulle overleve. 

Jeg lever et  godt liv; jeg nyyyyyyter late dager på sofaen, jeg går 4 km morgentur hver morgen, jeg får deilig mat og ikke minst får jeg kos og kjærlighet. Alle som kommer hit til gården sier at de elsker meg – og at de skulle ønske de kunne adoptere meg, for snillere jente enn meg finnes det kanskje ikke, det sier mamma Sissel. Jeg forstår ikke hvorfor de ikke får adoptere meg, men Sissel sier at det er fordi min rase er ulovlig i Norge. Vi er visst farlige, sier Sissel – men vi vet begge at dette er noe tøys og tull, for JEG farlig?????? Jeg kunne ikke skadet noen, jeg vil bare kose jeg!

MEN … jeg har en stor angst i livet, jeg har en stor fobi og en stor redsel … Store meg på 30 kg er livredd for medisiner. ALT av medisiner; antibiotika, ormekur, dråper mot flått og lus, spray og salver … alt som omhandler sårstell og medisinering! 

SE bare på hva som skjedde i går …. jeg hadde fått en liten rift når jeg klødde meg på gjerdet … og de skulle rense og spraye. Jeg var LIVREDD …. desinfiseringsmiddel og sølvspray, bare jeg så sprayflaskene begynte jeg å skjelve …. Angsten for medisiner startet for ett år siden, mamma Sissel forsøkte å lure en antibiotikatablett inn i en pølsebit – og dette har jeg aldri klart å glemme ….. hver gang jeg får godbiter eller pølsebiter er  jeg skeptisk, for jeg husker så kjempe godt den gang for 12 måneder siden når det lå ei pille gjemt inni pølsebiten…

Hjelp, den sprayboksen er farlig …

Siden den gang har jeg forsøkt å gjemme meg hver gang det blir hentet frem ei tube med salve, eller ei flaske med spray. Til og med våtservietter synes jeg er farlig, for jeg vet at de kan brukes til å rense sår med …. 

I går – å se sprayflasken, det fikk frem angsten i meg … Og ikke var det noen trøst at de forsøkte å gi meg en pølsebit som belønning etterpå heller, for jeg kunne ikke vite om det lå en antibiotikatablett gjemt inni pølsebiten. Så jeg takket pent nei til pølsa, for jeg har medisinangst!
*Lollipop*


Månedlig donasjon til Dorris & Rescuehundene

Følg oss på instagram: https://www.instagram.com/dorrisogrescuehundene/

Del dette innlegget: