Hva er galt med deg, Sissel?

Helt siden jeg startet å redde hunder har jeg delt hverdagen vår, gleder og sorger, gjennom facebookgruppa mi https://www.facebook.com/groups/DorrisRescue/

Men èn ting har jeg vært nøye med å IKKE dele, nemlig min historie … nærmere bestemt min sykdomshistorie. Det finnes mange grunner til dette, men den største grunnen er at jeg skjemmes. Jeg er flau over at jeg ikke klarer så mye som alle andre, jeg er flau over at jeg ikke ser like bra som alle andre, jeg synes det er pinlig at jeg gang etter gang etter gang må til lege, til legevakten, til sykehuset.

22 år gammel, allerede på denne tiden var jeg ofte alvorlig syk

Men jeg skal nå fortelle, her har dere MIN historie, en historie hvor det viktigste budskapet er at uansett hvor mørkt livet virker, uansett hvor ille det ser ut, så finnes det ALLTID håp! Dere som har fulgt mitt rescuearbeide vet at jeg ALDRI gir opp når det gjelder hunder, at jeg VET at mirakler skjer … og jeg tror på mirakler nettopp fordi det er et mirakel at jeg selv har klart å kjempe meg gjennom alvorlig sykdom, gang etter gang.

Jeg har en sykdom som heter lupus SLE. Den går langt tilbake i tid, faktisk helt tilbake til slutten av tenårene. De som ikke vet hva lupus SLE er, så er dette en sykdom som angriper kroppen; organene, skjelettet, muskulaturen, gir infeksjoner osv osv. Jeg var bare 21 år når jeg fikk blodpropp på hjernen. Dette var første gang legene fortalte meg at jeg aldri igjen kom til å bli “normal” igjen. Jeg VISSTE at de tok feil, jeg ble sint over at noen som ikke kjente meg kunne komme med en slik dom. Mitt sinne ble min styrke, hver eneste dag kjempet jeg, og sakte men sikkert klarte jeg å kjempe meg tilbake. Mens dette stod på måtte jeg ta 1 års pause fra min BI utdanning, og ingen trodde at jeg kom til å klare å fortsette utdanningen etter det året. Men det gjorde jeg, jeg fortsatte og jeg gikk ut av BI med toppkarakterer!

Årene etter BI fikk jeg høye stillinger i næringslivet, men det ingen visste var at jeg ofte kjempet med sykdom, alvorlig sykdom. Flere ganger i året ble jeg innlagt på sykehuset, som oftest med alvorlige infeksjoner, men etterhvert ble det også livstruende sykdommer som hjernehinnebetennelse, organsvikt, blodforgiftninger osv. Og jeg skjemtes – jeg skjemtes slik at når jeg var innlagt var det ingen som visste om det. Jeg sa ikke noe til vennene mine, fordi jeg husket så altfor godt den gang en av mine “beste venner” sa; “men du er jo alltid syk”, og dermed lot hun være å besøke meg på sykehuset. Og det var slik det var, jeg var ofte syk – og jeg merket at vennene mine tok mer og mer avstand, fordi det var så  vanlig at jeg var innlagt på sykehuset, så de besøkte meg ikke, ringte ikke, sendte ikke blomster. Flere ganger enn jeg kan telle var jeg innlagt uten at en eneste venn kom på besøk, selv om innleggelsene kunne vare i flere uker.

I 2010 hadde jeg ni operasjoner/narkoser i løpet av 8 måneder. Blant annet fikk jeg grønn stær (pga lupusen) og mistet totalt synet på venstre øye, og halvparten av synet på høyre øye. Synet har jeg aldri fått tilbake, men jeg har lært meg å leve med begrenset syn. På samme måte har jeg lært å leve med mye smerter, med en kropp som jeg ikke har kontroll over. For er det èn ting lupusen har lært meg, så er det at jeg aldri kan vite når den slår til, eller hvordan den slår til. Den kan gi meg nyresvikt, eller artrose, infeksjoner i skuldrene eller betennelse i magen.. ALT kan skje, og jeg vet aldri når. “Er du ikke redd”  er det mange som spør? NEI, svarer jeg da. Fordi jeg en gang for lenge lenge siden bestemte meg for at sykdom ikke skal få hindre meg mer enn nødvendig. Jeg vil ikke la være å leve, fordi jeg kan risikere å bli alvorlig syk i morgen. For ingen av oss har noen garanti i livet – ingen vet hva fremtiden bringer og jeg nekter å være en person som er for redd for hva som kanskje kan skje, til at jeg tørr å leve …


Jeg har mer enn en gang bevist at legene tar feil, for flere ganger har de sagt “du kan aldri bli frisk igjen”. Blant annet våknet jeg en gang etter koma, etter organsvikt, og legene sa at jeg aldri kom til å klare å komme meg opp på bena igjen. “ALDRI om de skal få rett”, tenkte jeg … og jeg husker at jeg dro meg bortover gangen etter gelenderet hvor man kan støtte seg når man går … jeg dro meg etter armene, for bena virket ikke … jeg slepte meg inn på toalettet, kravlet nede på gulvet, alene, fordi de som jobbet der mente at jeg måtte tisse i kateter i senga…. Jeg VISSTE at jeg kom til å klare å bli frisk igjen, men ingen trodde meg….

Min historie med sykdom er lang, og jeg lever med mange begrensninger i hverdagen. Synet er veldig dårlig, for med ett blindt øye og et halvblindt øye ser man på langt nær så mye som en frisk person. Jeg har kroniske betennelser i skuldrene, jeg har artrose som er så ille at legene ønsker at jeg skal bytte ut begge hoftene osv osv. Allikevel lever jeg et liv som om jeg skulle være frisk, så godt det lar seg gjøre.

Min store lidenskap i livet er å redde dyr, jeg strekker meg langt og lenger enn hva som egentlig er mulig for å redde så mange hunder som jeg bare klarer. Jeg har Leo, gårdens frivillige hjelper, som hjelper meg med ting jeg ikke kan gjøre; som sårstell, alt som krever bra syn, men også alt som krever styrke. for armene mine er svake, kroppen min er ikke sterk og smertene blir fort store når jeg må anstrenge meg fysisk. Når folk sier at man ikke skal gi hunder en sjanse, at de er for syke til å klare seg, VET jeg at det som oftest ikke er sant … jeg vet det, fordi jeg selv har vært ekstremt syk, men klart meg. Og hundene jeg redder, uansett hvor mørkt det kan virke, uansett hvor syke de er, så ønsker jeg ikke å gi opp. Fordi jeg har selv vært der, jeg har selv vært så syk at legene har ment at jeg aldri vil kunne bli frisk igjen. Jeg har vært der, og jeg har bevist det motsatte; Så lenge det finnes håp skal man ALDRI gi seg … (Nesten) alle historier kan få en lykkelig slutt, og litt sykdom kan vi alle klare å leve fint med, både jeg og hundene jeg redder!

Ønsker du å hjelpe meg med å gi flere hunder en ny sjanse i livet? Ønsker du å hjelpe meg i mitt arbeide med å redde mishandlede og skadede hunder, hunder som står og venter på å bli gasset ihjel på Killing Station? Det er deres donasjoner som gjør det mulig å redde liv, det er deres økonomiske bidrag som gir hunder en ny sjanse i livet.


Månedlig bidrag til Dorris & Rescuehundene

Jeg VET at man kan klare seg gjennom det meste her i livet, og lande på beina, om man virkelig ønsker det – og kjemper for det! Det har jeg gjort angående mine sykdommer, og det samme gjør jeg for hundene jeg redder. Bla deg nedover i bloggen og du vil se om og om igjen at mirakler ER mulig!

Del dette innlegget: