Min største styrke

Når man redder hunder er det mange som forsøker å fortelle deg alt du gjør feil, alt de mener at du må endre, alt de mener at de vet bedre enn deg. Dette gjelder alt fra medisinering, trening av hundene, hvem jeg skal og ikke skal adoptere hundene til, hvordan matrutinene skal være osv osv. Mange mener det vel, men mange gjør det også for å få deg usikker, for å ta fra deg selvtillit og noen gjør det også for å forsøke å bryte deg ned og få deg til å gi opp. 

Jeg er ingen tøff person, jeg tenker ofte at jeg er altfor følsom til å gjøre det jeg gjør, for å redde hunder er hardt, beinhard – på ALLE måter. All elendighet man ser, alle triste skjebner, alle vanskelige valg, hvor hjelpeløs man føler seg når man er nødt til å si nei til å redde flere (og man da vet at de vil dø, fordi ingen andre redder dem) osv … Og enda tøffere, å tåle alt som kommer av uthengning, baksnakking, folk som forsøker å henge deg ut ved å spre løgner osv … hverdagen med å redde hunder er brutal og tøff, på uendelig mange måter.

MEN, min største styrke er at jeg gjennom et “langt” liv med mye motgang, har lært meg å ALDRI la noen få fortelle meg hva som er riktig for MEG, å aldri la noen fortelle meg hva JEG kan klare og ikke klare …. Gode råd tar jeg til meg, men aldri skal noen få si “dette klarer du ikke Sissel”, uten at jeg selv har forsøkt…

For et par år siden ønsket jeg å vandre en pilgrimsvandring som heter “Camino Santiago”. Dette er en  vandring som starter i Frankrike, man går over Pyreneerne og til Santiago de Compostella i Spania. Hele vandringen er rundt 800 km lang, altså en tur på 4-5-6 uker. Jeg har en kropp som har mange begrensinger, og når jeg fortalte legene at jeg ønsket å gjennomføre denne vandringen fikk jeg beskjed om at det var 0% sjanse for at jeg kom til å klare det … Legen ramset opp argumenter som:
– Du har for dårlig balanse etter hjerneslaget du hadde når du var 21 år
– Du ser for dårlig, å gjennomføre når du er helt blind på et øye og halvt blind på det andre øyet er umulig
– Revmatismen og artrosen gjør at det ikke er mulig å gå så langt, over så lang tid
– Det høye infeksjonsnivået i kroppen gjør at det ikke er forsvarlig (jeg har “alltid” høyt infeksjonsnivå pga lupus)
Jeg fikk rett og slett beskjed om at jeg kunne DØ om jeg la ut på denne turen.


Jeg kunne hørt på legene, jeg kunne tenkt “de har rett, jeg kan ikke gjøre dette”, men i stedet tenkte jeg “hva vet de om jeg kan klare det eller ikke???? Jeg forsøker, for om jeg blir for dårlig så kan jeg avbryte”…

Og jeg la i veg … med 800 km foran meg, og en kropp som absolutt ikke er rustet for en slik vandring. Jeg gikk så sakte, at en dagsetappe som for andre tok 6 timer, tok for meg 10-12 timer. Hver gang det var nedoverbakker måtte jeg spør fremmede om jeg kunne “holde meg fast i dem” for å ikke miste balansen og falle … og i oppoverbakkene, behøvde jeg ofte hjelp ved å bli dyttet opp bakkene, fordi artrosen i hoftene gjorde det umulig å klatre bratt uten hjelp. Når det startet å bli mørkt måtte jeg også be om en arm å holde i, for uten mørkesyn kunne jeg ikke klare det alene.

Høyt høyt oppe, over skyene …

Jeg kjempet, jeg SKULLE klare det! Noen dager var smertene så store at jeg gikk og gråt fra begynnelse til slutt, og jeg husker en kveld hvor jeg hadde seng i 2 etasje på herberget. Hoftene mine klarte ikke å gå trappene, så jeg satt hele natta i sofaen nede ved resepsjonen, fordi det var umulig å gå opp til sovesalen. Men jeg gav meg ikke. For jeg KUNNE klare det, det tok bare lenger tid enn for alle andre, og jeg strevde mer – men jeg kom meg stadig fremover, kilometer for kilometer. 

Etter 520 km måtte jeg gi tapt, da hadde jeg tråkket så mye over på den ene foten at foten var lilla, og så hoven at jeg ikke lenger fikk på meg skoen. Det var ikke lenger mulig å fortsette. Jeg satte meg på bussen hjemover og tenkte “Neste år, DA skal jeg klare alle 800 km”…

Og litt over et halvt år senere tok jeg fatt på vandringen igjen, fra starten…. Igjen gikk jeg så sakte at dagsetappene mine tok dobbelt så lang tid som alle andre sine. Til og med pensjonister gikk fortere enn meg. Men det gikk fremover, dag for dag. Visst var det smerter, visst slet jeg, men jeg følte meg også tilfreds, stolt …. For jeg gav ikke opp. Mang ei natt lå jeg våken, fordi smertene etter 10-12 timers vandring var så store at det var umulig å sove, men dagen etter tok jeg igjen på meg ryggsekken og fjellskoene og la ut på vandring … 

En liten pause i vandringen


Og etter 5 uker kom jeg frem – det ingen hadde tro på at var mulig VAR mulig. Jeg hadde vandret 800 km, i all slags terreng, i all slags vær, og jeg hadde bevist at det legene sa var umulig, slett ikke var umulig. Jeg kom frem til Santiago de Compostella, uten å jukse en eneste gang (ingen buss, ingen taxi, hvert steg gikk jeg på egne føtter).

Min største styrke er at jeg våger å tro på meg selv, jeg våger å tro på at ingen vet bedre enn meg hva jeg klarer og ikke klarer. Jeg sier ikke at jeg alltid har rett, for innimellom tar jeg avgjørelser som er feil. Men jeg FORSØKER alltid, jeg lar ingen andre bestemme og begrense meg, jeg lar ingen andre få ta avgjørelser for meg. Og jeg er modig. Jeg er sentimental og svak på mange områder, men jeg er også modig.

En “magisk” tunell…

Og motet mitt har ført meg hit jeg er i dag; Jeg flyttet til Spania, jeg “sa fra meg alt i Norge” og satser 100% på å redde hjemløse og mishandlede hunder, med alt det innebærer. Ukentlig, ofte daglig, møter jeg motstand, men jeg velger å stole på meg selv, velger å lytte til mitt indre. Og ofte tenker jeg tilbake på vandringen, hvor jeg fikk høre “det er null prosent sjanse for at du kan klare dette, din helse gjør det umulig”. For det var ikke umulig, jeg klarte det – med blod, svette, tårer og verdens største porsjon stahet viste jeg at det ingen trodde jeg kunne klare, klarte jeg! 

Staheten gjør at jeg fremdeles orker å redde hunder! Jeg nekter å gi opp, det at jeg gir hunder en sjanse, der hvor alle sier “denne hunden er for syk/skadet/mental ustabil”, der tenker jeg “ingen vet noe før man har forsøkt” … og takket være at jeg forsøker løper det mange lykkelige hunder rundt på rescuegården min, og enda flere lykkelige hunder lever nå nye liv i Norge hos familier som har adoptert dem jeg har reddet …. Jeg gir ikke opp uten å forsøke, verken med hunder eller noe annet. 

Vi mennesker kan klare så uendelig mye mer enn vi tror, begrensingene i livene våre skaper vi selv, ofte holder vi oss tilbake fordi vi er redde, fordi andre forteller oss hva som er bra for oss og ikke. La oss alle stole mer på oss selv, la oss gå ut av komfortsonen!

“Life begins at the end of your comfort zone” er et ordtak jeg elsker … og et annet er “If you can dream it, you can live it” …. Ikke la dine drømmer forbli drømmer, la dem bli en realitet, oppfyll dem, la dem bli til virkelighet. Slik min drøm om å vandre 800 km ble virkelig, slik min drøm om å redde hunder ble virkelig!


Månedlig bidrag til Dorris & Rescuehundene

Beviset … 799 km hadde jeg vandret

Følg meg gjerne på instagram: https://www.instagram.com/dorrisogrescuehundene/

Del dette innlegget: