Fra sykehussenga…

Dette innlegget skriver jeg fra sykehussenga. Egentlig burde jeg nok holdt meg unna pc nå, men jeg føler dere fortjener en liten oppdatering på hva som har skjedd. Som mange av dere vet har jeg en kropp som ikke alltid er så samarbeidsvillig. Les gjerne dette innlegget, som forteller mye om hvordan kroppen min “henger sammen” https://www.dorrisogrescuehundene.com/2018/10/20/hva-er-galt-med-deg-sissel/

Den siste tiden nå har jeg vært veldig dårlig. Jeg har hatt en hodepine som har vært så voldsom at jeg til tider ikke har kunnet snakke. Smertene har vært så store at det har vært umulig å holde øynene åpne – og timer, til og md dager, har blitt helt slettet fra hukommelsen. Jeg har trodd at det “bare” har vært stress og bekymringer. For når man redder hunder er det et konstant press … ikke minst økonomisk. Jeg har lenge forsøkt å få inn nok faste månedlige donasjoner til at jeg vet at jeg har råd til å betale alle faste utgifter til hundene, som mat/vaksiner/helsekontroller/blodprøver/strøm/sagspon til stallboksene hvor de sover +++ alt som alltid kommer ekstra når man redder veldig syke hunder, som dyre operasjoner, medisiner, veterinæroppfølging osv. Men jeg har ikke klart det, de faste månedlige inntektene har ikke vært nok og jeg går med en stadig større og vondere klump i magen. Redselen, min største frykt er at jeg ikke klarer dette, at jeg må legge ned … og hva da? Jeg har hunder som trenger meg og hunder som ikke har noe annet sted å gjøre av seg. Det ENESTE jeg ønsker er å redde hunder, å gi dem en ny sjanse i livet, la dem oppleve kjærighet og trygghet. Men å klare dette er beintøft, så tøft at de fleste som forsøker, gir opp.

Jeg har nektet å gi opp,  jeg gjør alt jeg klarer, alt jeg kan komme på av ting som kanskje kan gi en større stabilitet økonomisk. Som å kontakte absolutt alt som finnes av mulige samarbeidspartnere og sponsorer, for å kanskje kunne få noen til å sponse. Men alle sier nei, absolutt alle. Bortsett fra 1, som sa at de er interessert i å sponse om jeg får 5000 følgere på instagram. Så jeg forsøker det jeg kan å få til dette. Følger du oss ikke, blir jeg kjempe glad om du vil gjøre det; https://www.instagram.com/dorrisogrescuehundene/

Jeg har de siste månedene reddet hunder som det omtrent har vært umulig å redde … Samuel, med foten som råtnet og som måtte amputere hele beinet … det har krevd uendelig med timer hver eneste dag med medisinering, behandling, opptrening osv … Sandra som var levende – død når jeg reddet henne fra Killing Station, pga mishandling og ekstrem underernæring. Jeg har manglet varmelamper (har ikke hatt råd til strøm i alle stallboksene) til noen av hundene om natten, gjerder som har vært farlige og som har skadet hundene …. og ikke minst rotteinvasjon …. når jeg flyttet til gården var den en søppelfylling, og det har tatt 7 mnd å fjerne alt søppel osv .. enda er vi ikke i mål og den ene “hagen” er et paradis for rotter …. og med hunder kan jeg ikke legget ut rottegift …. når man nesten daglig ser rotter løpende rundt skaper dette ikke bare stress, men også redsel!

Alt dette, pluss mye mye mer, har gjort at jeg trodde jeg ble syk av alt stresset og bekymringene, at påkjenningene gav meg hodepine. Men når jeg til slutt lå en hel dag uten å klare å snakke, uten å klare å bevege meg, var det ingen veg utenom sykehuset … og det viste seg at jeg har hjernebetetennelse. Les mer om sykdommen her: https://nhi.no/sykdommer/hjernenervesystem/infeksjoner/hjernebetennelse-encefalitt/

Det ENESTE jeg ønsker er å redde hunder fra mishandling og lidelse, å gi hunder en ny sjanse i livet. Jeg gir ikke opp, jeg gir ALDRI opp. For hundene trenger meg, hver dag søker tusenvis av hunder nye hjem, for lidelsene her i Spania er enorme. Og så fort jeg er ute av sykehuset skal jeg kjempe videre … dette er en viktig kamp å kjempe; for de aller svakeste i samfunnet, mishandlede og forlatte hunder!

Vil du hjelpe meg i jobben jeg gjør, betyr det mer enn du aner. For hundene jeg redder betyr det ALT


Månedlig donasjon til Dorris & Rescuehundene

Del dette innlegget:

Jeg får vondt i magen hver gang jeg ser deg

Teddy ….

Før du leser dette innlegget, trykk deg inn på denne linken og les forhistorien; https://www.dorrisogrescuehundene.com/2018/10/23/blir-han-pakjort-i-dag/

På morgenturen i dag så vi igjen Teddy (som vi kaller han) … han går fremdeles løs oppe ved hovedvegen (vi møtte han på en av de mindre vegene i dag), og jeg får vondt både i magen og hjertet hver gang jeg ser han! Og jeg ser han ofre, flere ganger i uka dukker han opp når vi går turer med hundene … Jeg blir når jeg møter han, fordi jeg da vet at han ikke er blitt påkjørt, men også uendelig trist; for denne hunden kan når som helst bli drept, siden han har en eier som lar han gå løs ved hovedvegen og som overhode ikke bryr seg om han.

Jeg har så vondt av denne hunden

Jeg blir så sint over at slikt er lov her i Spania .. at det ikke finnes noe som gjør at eiere må ta ansvar! Hundeeiere her kan slippe hundene sine løse og la dem leve et liv utendørs, hvor de både kan bli påkjørt, bli utsatt for ulykker, rømme (noe jeg forstår at de gjør, når de lever i slike grusomme hjem) osv osv. Teddys eier lar oss ikke få overta han, selv om vi har tilbudt oss å gi han et hjem, vi har til og med tilbudt å betale for å få overta han. Men eier sier nei – han lar Teddy bo utendørs, Teddy bor langs hovedvegen og løper på kryss og tvers blant biler som kjører FORT. Det er et tidsspørsmål før dette ender i en tragedie. Men Teddy er chippet og registrert på eieren, så om jeg tar han blir jeg politanmeldt og risikerer både å miste retten til å ha lov til å drive rescuesenter, samt at jeg kan havne i fengsel.

Det knyter seg i magen min hver gang jeg ser Teddy, og det å vite at jeg ikke kan gjøre noe er grusomt! Teddy er bare en av uendelig mange som lever slik her i Spania, vi har flere naboer som slipper hundene sine løse, nesten daglig møter vi løse hunder når vi er ute på tur … Dette er hunder som ikke er eierløse, men som har eiere som lar hundene gå fritt…

Skulle ønske jeg kunne ta han med meg…

Man føler seg maktesløs, hjelpeløs … man ønsker så inderlig å hjelpe disse hundene, å gi dem et tryggere liv, et bedre liv … Men man får ikke lov, fordi de har eiere, eiere som truer med å politianmelde deg om du tar deres hund … eiere som heller vil at hunden ska bli påkjørt og drept, enn å la noen andre overta den. Dette er virkeligheten, en virkelig jeg så inderlig skulle ønske det gikk an å endre…


Månedlig bidrag til Dorris & Rescuehundene

Del dette innlegget:

Myter om gatehunder …

Disse fire var alle fra gata….

Det finnes så mange fordommer mot gatehunder, og jeg har sett at de fleste fordommene kommer av alle mytene om “disse hundene”. For mange tror at de VET, fordi de har lest ….. De har blant annet lest eller hørt at:

Myte nr 1: Gatehunder er fulle av sykdommer
Hunder som lever “på gata” eller uten eier har oftere enn andre hunder f.eks lopper, de er fulle av flått, lus osv. Dette fordi de ikke har fått forebyggende behandling mot dette. Jeg har reddet mange hunder med hundrevis av flått, som har kroppen full av lopper osv, men med enkel behandling blir de både flått- og loppefrie.
Leishmania og andre sykdommer man ofte forbinder med gatehunder, kan ramme ALLE hunder …. for mygg og insekter ser ikke forskjell på en gatehund og en “oppdrettshund”. Det finnes mange hunder fra oppdrettere som dessverre også får leishmania, hjerteorm osv. Det er mulig å vaksinere hunder her i Spania mot de fleste sykdommer, men vaksinene er dyre og “folk flest” har ikke råd til det. Så sykdommer rammer ALLE, både hunder med eiere og hunder uten eiere. 

Myte nr 2; Gatehunder er aggressive og farlige
Farlige hunder skapes som regel alltid av farlige eiere … altså eiere som gjør hunden farlig … hunder som har en “dårlig eier” kan risikere å utvikle aggressive tendenser, det samme kan gatehunder som opplever en hverdag med slag, spark, å bli kastet stein på osv. Aggressivitet er ikke noe jeg har sett mye av blant gatehunder, tvert imot; Det har overrasket meg stort hvor fantastisk gemytt de fleste jeg har reddet har, hvor tålmodige og takknemlige de er. De har ofte levd liv så grusomme at det ikke er mulig å forestille seg, men allikevel er de fulle av kjærlighet. De trenger bare litt tid, tillit, trygghet.

Myte nr 3; En gatehund er mentalt ustabil
Dette varierer, like mye som det varierer at hunder som lever i et hjem har mentale utfordringer. Som oss mennesker, kan også hunder utvikle f.eks angst, depresjon, ulike former for mentale plager. Men som i punktet over, jeg er overrasket, og ikke minst imponert, over hvor vanlige gatehunder stort sett er, i gemytt og personlighet. Det er mange som har sagt til meg når de har besøkt rescuegården min “Hadde jeg ikke visst at disse hundene har blitt mishandlet og levd på gata, hadde jeg ALDRI trodd det. De er så snille, så trygge og fine”. 

Myte nr 4; En hund fra gata kan aldri venne seg til å bo i et hjem
Mange tror at en hund reddet fra gata aldri kan bli stuerein, at den aldri kan venne seg til å bo inne i et hus. Det er klart at den første tida i et hus for første gang er utfordrende; Jeg har reddet hunder som både har  gått på bordene, klatret på skapene, tisset og bæsjet overalt osv, men dette bare til de har vendt seg til de nye omgivelsene. Med rettledning og tålmodighet kan man lære hunden å bli både stueren og å være avslappet inn i et hus.
Som Julius her på bildet; De første ukene fant jeg han ofte oppå alt som fantes av bord, benker og skap.

Slik fant jeg ofte Julius de første ukene

Myte nr 5; En gatehund kan man ikke ha sammen med andre hunder
Tvert imot … jeg ser at gatehunder og hunder som har blitt mishandlet, ofte søker trøst og støtte i andre hunder. De finner tillit i hverandre, de lærer av hverandre. Når jeg har reddet hunder har jeg opplevd at de den første tiden er redd andre hunder (og mennesker), men jeg ser at bare de får tid på seg, tid til å lære, tid til å bli komfortabel, er disse hundene veldig veldig flinke med andre hunder. I min hundeflokk er både valper og voksne sammen, små og store raser lever som søsken – og ingen av mine gatehunder må isoleres eller holdes borte fra de andre hundene.

Myte nr 6: Alle gatehunder er blandingsraser
Feil, feil, feil ….. En gatehund har ofte hatt et hjem tidligere. Dessverre blir mange her i Spania lei av hunden sin og kaster den på gata … enten fordi den ikke lenger er liten og søt (gått fra valp til voksen), at de flytter, blir lei av den osv … Gatehunder finnes i alle størrelser og raser. Over halvparten av mine gatehunder (og hunder jeg har reddet fra Killing Station osv) er renrasede. 

Ikke vær redd for å adoptere en gatehund eller hund fra shelter eller Killing Station. I Norge er det nå importforbud, men bor du i Spania og skal skaffe deg hund, eller i et annet land hvor det ikke er importforbud, vil jeg på det sterkeste anbefale deg å ADOPTERE en hund som har hatt det vondt – å gi den en ny sjanse i livet. Sjansen er stor for at du får verdens herligeste og mest takknemlige hund. Og jeg vet hva jeg snakker om; akkurat nå når jeg skriver dette ligger det 5 herlige hunder ved siden av meg i sofaen; 5 aldeles nydelige gatehunder!


Månedlig bidrag til Dorris & Rescuehundene

Følg oss gjerne på instagram; https://www.instagram.com/dorrisogrescuehundene/

Del dette innlegget: