Døden kom og ville ta min hånd…

I går tidlig etter frokosten kjente jeg meg veldig uvel og dårlig. Jeg måtte kaste opp og hele kroppen kjentes “ubehagelig”. Jeg sa til Leo og Eva at jeg ville gå inn i senga og hvile meg litt, for å se om jeg ble bedre.

Det gikk et par timer, så hørte Eva rare lyder fra soverommet mitt. Hun banket på døra mi og ropte navnet mitt, men fikk ikke noe svar. Når hun deretter åpnet døra så hun meg ligge livløs i senga, gjennomvåt av svette, det rant hvitt skum ut av munnen min og øynene var vidåpne. Hun forsøkte å få kontakt med meg, men jeg var bevisstløs. Leo ringte ambulansen og i løpet av de 14 minuttene det tok ambulansen å komme hit, forsøkte de få av meg klærne (som var gjennomvåte av svette), men genseren min satt så stramt siden den var gjennomvåt av svette, at de måtte klippe den av med saks. Jeg var ikke ved bevissthet et eneste sekund…

Både Eva og Leo var redd de hadde mistet meg, at det var for sent, at jeg var død. På et tidspunkt rett før ambulansen kom ble jeg også helt rolig, jeg sluttet med de merkelige lydene og alt ble stille … Heldigvis kom ambulansepersonalet såpass raskt, og de fikk gjenopplivet meg, deretter var det rett til sykehuset i ambulanse.

Som dere vet har jeg jo lupus SLE, en sykdom som gjør at kroppen min angriper seg selv og som skaper mye problemer for meg. Legene sa i går at jeg har infeksjon i kroppen, i tillegg til anemi, og når blodsukkeret mitt startet å falle var kroppen min så svak at den klarte ikke å “si fra” til meg. Jeg har diabetes type 1 og blodsukkeret i går gikk under 1, noe som gjør at man faller i koma.

Tusen takk til Eva og Leo som reddet livet mitt, takk til ambulansepersonell og all hjelp jeg har fått. I går når jeg ble dårlig tenkte jeg at det nok bare var en stressreaksjon. For det har vært mye stress i det siste; ville jeg klare å redde Amy før fødselen startet? Ville alle valpene overleve? Og når de ble født og tallet viste 8, kom redselen for om jeg ville klare det økonomiske 9 ekstra hunder på gården medfører. Men det var ikke en stressreaksjon, det var så mye mer alvorlig ….

Jeg vil bare si, at uansett hva som skjer med meg, og min sykdom (Lupus), så er hundene alltid 100% trygge. Leo er alltid her på gården, så skulle jeg bli, syk er det INGEN fare for at hundene ikke får det de trenger av stell/mat/medisiner osv. Hundene kommer i første rekke, og jeg ville aldri utsatt dem for noe som kunne føre til at de måtte lide. Nå er jo også Eva her, så Leo har god hjelp med de kjære firbente.

Ja, jeg har en kronisk og alvorlig sykdom, men allikevel vil jeg aldri la dette komme i vegen for å kjempe for å redde dyr fra lidelse, død og mishandling. Å forsøke å gi så mange hunder jeg kan en bedre fremtid med kjærlighet og trygghet er det jeg brenner for i livet, og litt sykdom får ikke stoppet meg 🙂

Jeg blir uendelig glad om du ønsker å hjelpe meg med å hjelpe. Nå er det Amy og hennes kjære små som virkelig behøver faddere. Så om du har noen kroner å avse i måneden, vil dette være med på å kunne gi denne fantastiske mammaen med hennes “mirakelbabyer” (jeg kaller dem mirakler, for tenk at hun ble fanget akkurat like før fødselen startet, slik at valpene ble født i trygghet) et liv i trygghet. Mat, medisiner, vaksiner osv osv for 9 ekstra hunder på gården koster mye, så her er det DERE som kan være med på å gi dem dette. Deres donasjoner redder liv, og dere får deres egen “hundefamilie” her i Spania. For å bli fadder trykker du på knappen under, og størrelsen på donasjonen velger du helt selv.


fadder til Amy & babyene

Og til alle dere som allerede er faddere og som støtter oss; tusen millioner takk!!!! Jeg setter så enormt stor pris på deres hjelp, for meg er dere “hverdagshelter” som hjelper de svakeste i samfunnet; mishandlede og forlatte hunder. Uten deres hjelp hadde jeg aldri kunnet gjøre den jobben jeg gjør! Jeg er uendelig glad i dere!

Del dette innlegget: