“If you can dream it, you can live it”

Meg på veg “inn i det ukjente”

På bildet ser dere meg når jeg ventet på bussen som skulle ta meg til startsstedet for å begynne min vandring på 800 km, til “Santiago de Compostella”, pilgrimsvandringen… Jeg hadde ingen aning om hva som ventet meg, det eneste jeg visste var at jeg gledet meg.

I går avsluttet jeg blogginnlegget med å skrive hvordan ordtaket “If you can dream it, you can live it” er noe jeg forsøker å leve etter. I mitt liv har jeg ikke mange “regler”, men min hovedregel er å aldri la noen få fortelle meg hva jeg kan, og ikke kan klare! Vi mennesker styres så ofte av frykt, vi skaper så mange hindringer og begrensinger i livene våre, og svært få våger å realisere sine drømmer …..

…. For alltid er det noe som må gjøres FØRST (jeg må bare få litt bedre økonomi først, DA kan jeg gjøre det), alltid er det noe som må endres for at man deretter kan bli lykkelig (Jeg må gå ned 20 kg i vekt, DA kan jeg begynne å leve) osv osv osv. Og ikke minst, det er alltid så mange hindringer man konstruerer, ting som KAN gå galt …. jeg har møtt så mange som sier at de drømmer om å ta fri et halvt år fra jobb og reise jorden rundt. Jeg spør hvorfor de ikke gjør det, og får svar som
– Jeg er så dårlig til å snakke andre språk, det vil bli vanskelig
– Tenk om jeg blir syk, det blir skummelt å gå til lege i et fremmed land
– Tenk så vanskelig det vil bli å finne riktige busser og tog og kanskje jeg ikke finner frem dit jeg skal
– Jeg har hørt at det er så mye kriminalitet, jeg kan bli ranet osv

De har en stor drøm om å reise jorden rundt, men drømmen blir ALDRI oppfylt, fordi de lar seg stoppe av alt som KAN gå galt …. frykt er vår største fiende, det ukjente blir en stor og farlig “demon” som holder oss tilbake.

Jeg var såvidt 20 år første gang jeg la ut på reise i den “store, farlige verden” … dette er 20 år siden og på den tiden hadde jeg verken mobil eller pc. Jeg reiste alene rundt i Australia, uten å være spesielt dyktig i engelsk og uten å ha den fjerneste anelse om hva jeg skulle gjøre om ting gikk galt. Jeg ankom Sydney, gikk til busstasjonen og sa “Jeg ønsker å reise ett år med buss (jeg hadde hørt at det gikk an å kjøpe bussbillett som gjaldt i ett år) og damen i skranken spurte “Ok, hvor vil du reise”? Jeg stod der som et levende spørsmålstegn, for jeg kunne bare navnet på et eneste sted i Australia, Sydney – og det var der jeg var …. Damen forstod at jeg ikke hadde peiling, så hun brettet ut et digert kart foran meg, pekte på et punkt på kartet og sa “du er her nå, hvor vil du reise”? Jeg pekte på et tilfeldig sted på kartet og sa “her” … “ok, og hvor lenge vil du være der”?, spurte hun… “tja, 9 dager” svarte jeg … Deretter spurte hun hvor jeg ville reise etterpå og jeg pekte igjen på et tilfeldig sted på kartet og sa “her” … etter kanskje en halvtime holdt jeg ei tykk bunke med billetter i hånda – billetter til alle steder jeg skulle reise til, med alle tider jeg skulle av og på bussene” …. Dette var min første store reise ute i verden, ut i det ukjente. Allerede på denne tiden visste jeg at dersom jeg skulle oppnå mine drømmer i livet, måtte jeg være modig, jeg måtte våge – jeg måtte være sterkere enn frykten som forsøkte å holde meg tilbake.

Og jeg ikke hadde våget å ta sjansen på å redde hunder her i Spania hadde jeg aldri mødt disse nyyyyydelige hundene, som har beriket livet og hjertet mitt så mye ….. Jeg elsker hver og en av dem, ikke bare de på bildene, men ALLE jeg har reddet!

Mange spør meg hvordan de kan starte rescuearbeide, slik jeg gjør …. For mange er dette en drøm, men de vet ikke hvor de skal starte, og frykt holder dem tilbake. Dersom DU drømmer om å redde hunder (eller andre dyr) vil jeg si at det viktigste du kan gjøre er å ta kontakt med noen som allerede driver med dette og spør om du kan komme og være frivillig hjelper noen uker, for å se om dette er noe for deg. For det er tøft, beintøft! Mange har en “fantasiforestilling” om at å redde hunder er å sitte og kose med søte valper, men sannheten er at det krever omtrent ALT av deg … trening, pleie, sårstell, å få utrygge hunder trygge på mennesker, å få dem tillitsfulle og få dem til å fungere i flokk … det er skadede hunder man redder, ofte mentalt skadet etter mishandling og et liv på gata og dette krever uendelig mye å rehabilitere. Resultatene kommer ikke av seg selv, skal man lykkes må man gå inn 100% for det og man må være villig til å ofre det som behøves! Og ikke minst er det time etter time hver dag med spyling, rengjøring, plukking av hundebæsj,vasking av tepper og matskåler osv osv

Men elsker man dyr, kan man klare det … men man må tørre, man må være villig til å sette seg selv til side og å ha fullt fokus på hundene, å sette deres behov foran sine egne behov. Og man må våge å be om hjelp! Jeg klarer ikke jobben alene, jeg er avhengig av både frivillige hjelpere, men også donasjoner som gjør rescuearbeidet mitt mulig. Jeg kan fysisk redde hundene, bruke tiden og kjærligheten min på dem, gi dem det de behøver for å bli trygge og friske, men økonomisk er jeg helt avhengig av hjelp. Så har du et hjerte som brenner for mishandlede hunder og ønsker å hjelpe med noen kroner, betyr dette uendelig mye.


Månedlig bidrag til Dorris & Rescuehundene

Og til dere andre som ikke drømmer om å redde hunder, men som har andre drømmer … Livet er kort og det flest mennesker angrer på når de blir gamle og døden banker på døren, er alt de IKKE gjorde i livet, alle sjanser de IKKE tok …. 

Vær modig, ta sjanser – oppfyll dine drømmer. “If you can dream it, you can live it” … ta med deg disse ord og skap en endring i ditt liv; Gjør noe du virkelig ønsker å gjøre, men som du frem til nå ikke har våget å gjøre ….. små steg, men det viktige er å starte prosessen …. selv med “musesteg” går det fremover, men om man aldri starter er sjansen for å mislykkes 100%.

Følg oss gjerne på instagram: https://www.instagram.com/dorrisogrescuehundene/

Del dette innlegget:

Det var en gang …

Lady, men se som hun ligner på “Reveenka”

Dere som har fulgt meg her på bloggen vet at jeg elsker eventyr. Når jeg var liten leste min bestemor eventyr for meg og min 2 år yngre bror, hver kveld på sengekanten. Jeg drømte meg bort i alle de vakre historiene om prinser og prinsesser, og jeg gråt meg i søvn av “piken med svovelstikkene”; den lille jenta som frøs ihjel og døde. Selv om jeg nå for lengst er blitt voksen, kan jeg enda innimellom finne frem gamle eventyrbøker og kose meg med fortellingene. For mange av dem har mye å lære oss … om empati, om hvordan vi dømmer andre, men også om hvordan vi kan vinne over alle hindringer vi møter på, og vinne “prinsessa og halve kongeriket”.

Husker du eventyret om “Den grimme andungen”? Om den stygge andungen som ble utstøtt av de andre, fordi den ikke var like pen som dem … men som vokste og ble den vakreste og mest grasiøse svane. Det eventyret har mer moral enn statsministerens nyttårstale – og jeg elsker det …. “Den grimme andungen” og “piken med svovelstikkene” har alltid vært mine absolutt favoritter … vakre, sarte – to historier som alltid har fått meg til å tenke, filosofere over livet og å stoppe litt opp…. Eventyrene har mye å lære oss, om vi ønsker å lytte ….. 

Og her skal dere få høre et eventyr, et eventyr fra mitt liv, fra mitt rescuearbeide. Jeg håper det vil berøre deg, slik det berørte meg. For dette er ikke bare et eventyr, det er en historie fra virkeligheten…

Det var en kald høstdag i Sevilla, 8 små valper ble født. De ble ikke født inne i et varmt hus, de ble ikke født hos en eier som elsket dem og som kunne gi dem kjærlighet eller trygghet. De ble født på gata, på kald asfalt, av ei mor som var underernært og redd. For hjemmet hennes var gata, livet hun levde var sammen med en narkoman, som hver dag satt utenfor en butikk og tigget penger. Han hadde ikke råd til å ha ansvaret for valpene, og kulden gjorde at de var nær ved å fryse ihjel …

Eventyret kunne stoppet her, de kunne alle 8 ha frosset ihjel, de kunne dødd av underernæring, dehydrering og kulde – slik tuenvis av valper gjør hvert eneste år her i Spania … for hver dag blir det født valper på gata, hver dag blir det født valper som ikke klarer seg – som lider, som dør …

Men disse 8 …. en forbipasserende tok bilder av dem og bildene ble sendt til meg, med spørsmålet “kan du redde dem”? …. Og som så mange ganger før, jeg klarte ikke å si nei … Men når de åtte, pluss mammaen, skulle hentes for å bringes i trygghet hos meg, var det bare 7 .. Tiggeren sa at han allerede hadde gitt bort den ene. Og mammaen, nektet han å gi fra fra seg – fordi hun var “god å ha” når han tigget penger. For har man hund, synes folk synd på deg, og gir deg ekstra penger …

7 små valper kom med kjæledyrtransport til meg … 7 små valper endte ikke sine dager på gata, de frøs ikke ihjel, de sultet ikke ihjel. 7 små skjønnheter som jeg kalte “Eventyrkullet”, og de fikk alle navn fra kjente eventyr og historier …. Det var Emil og Ida, Ronja og Birk, Pippi, Tjorven og Lady. Husker du hvilke eventyr navnene er hentet fra?

Og evnetyrkullet vokste opp på gården hos meg, allerede fra de var bare noen få uker gamle. De ble sunne og sterke, og de fikk flere reservemammaer som tok vare på dem og oppdrog dem som om de var deres egne. Her på rescuegården fikk de kjærlighet, veterinæroppfølging, de fikk trygghet og de ble tatt vare på. Og eventyret endte godt …. De fikk alle sine 4ever hjem i Norge, hos familier som elsker dem – som gir dem et liv ALLE hunder fortjener …. Eventyrkullet satte spor i mitt hjerte, slik ALLE hundene jeg redder gjør … for alle har de sin historie, alle har de blitt reddet fra lidelse, død og mishandling. 

“Det var en gang et eventyrkull” … et eventyr med en lykkelig slutt!

Månedlig bidrag til Dorris & Rescuehundene

Del dette innlegget:

Min største styrke

Når man redder hunder er det mange som forsøker å fortelle deg alt du gjør feil, alt de mener at du må endre, alt de mener at de vet bedre enn deg. Dette gjelder alt fra medisinering, trening av hundene, hvem jeg skal og ikke skal adoptere hundene til, hvordan matrutinene skal være osv osv. Mange mener det vel, men mange gjør det også for å få deg usikker, for å ta fra deg selvtillit og noen gjør det også for å forsøke å bryte deg ned og få deg til å gi opp. 

Jeg er ingen tøff person, jeg tenker ofte at jeg er altfor følsom til å gjøre det jeg gjør, for å redde hunder er hardt, beinhard – på ALLE måter. All elendighet man ser, alle triste skjebner, alle vanskelige valg, hvor hjelpeløs man føler seg når man er nødt til å si nei til å redde flere (og man da vet at de vil dø, fordi ingen andre redder dem) osv … Og enda tøffere, å tåle alt som kommer av uthengning, baksnakking, folk som forsøker å henge deg ut ved å spre løgner osv … hverdagen med å redde hunder er brutal og tøff, på uendelig mange måter.

MEN, min største styrke er at jeg gjennom et “langt” liv med mye motgang, har lært meg å ALDRI la noen få fortelle meg hva som er riktig for MEG, å aldri la noen fortelle meg hva JEG kan klare og ikke klare …. Gode råd tar jeg til meg, men aldri skal noen få si “dette klarer du ikke Sissel”, uten at jeg selv har forsøkt…

For et par år siden ønsket jeg å vandre en pilgrimsvandring som heter “Camino Santiago”. Dette er en  vandring som starter i Frankrike, man går over Pyreneerne og til Santiago de Compostella i Spania. Hele vandringen er rundt 800 km lang, altså en tur på 4-5-6 uker. Jeg har en kropp som har mange begrensinger, og når jeg fortalte legene at jeg ønsket å gjennomføre denne vandringen fikk jeg beskjed om at det var 0% sjanse for at jeg kom til å klare det … Legen ramset opp argumenter som:
– Du har for dårlig balanse etter hjerneslaget du hadde når du var 21 år
– Du ser for dårlig, å gjennomføre når du er helt blind på et øye og halvt blind på det andre øyet er umulig
– Revmatismen og artrosen gjør at det ikke er mulig å gå så langt, over så lang tid
– Det høye infeksjonsnivået i kroppen gjør at det ikke er forsvarlig (jeg har “alltid” høyt infeksjonsnivå pga lupus)
Jeg fikk rett og slett beskjed om at jeg kunne DØ om jeg la ut på denne turen.


Jeg kunne hørt på legene, jeg kunne tenkt “de har rett, jeg kan ikke gjøre dette”, men i stedet tenkte jeg “hva vet de om jeg kan klare det eller ikke???? Jeg forsøker, for om jeg blir for dårlig så kan jeg avbryte”…

Og jeg la i veg … med 800 km foran meg, og en kropp som absolutt ikke er rustet for en slik vandring. Jeg gikk så sakte, at en dagsetappe som for andre tok 6 timer, tok for meg 10-12 timer. Hver gang det var nedoverbakker måtte jeg spør fremmede om jeg kunne “holde meg fast i dem” for å ikke miste balansen og falle … og i oppoverbakkene, behøvde jeg ofte hjelp ved å bli dyttet opp bakkene, fordi artrosen i hoftene gjorde det umulig å klatre bratt uten hjelp. Når det startet å bli mørkt måtte jeg også be om en arm å holde i, for uten mørkesyn kunne jeg ikke klare det alene.

Høyt høyt oppe, over skyene …

Jeg kjempet, jeg SKULLE klare det! Noen dager var smertene så store at jeg gikk og gråt fra begynnelse til slutt, og jeg husker en kveld hvor jeg hadde seng i 2 etasje på herberget. Hoftene mine klarte ikke å gå trappene, så jeg satt hele natta i sofaen nede ved resepsjonen, fordi det var umulig å gå opp til sovesalen. Men jeg gav meg ikke. For jeg KUNNE klare det, det tok bare lenger tid enn for alle andre, og jeg strevde mer – men jeg kom meg stadig fremover, kilometer for kilometer. 

Etter 520 km måtte jeg gi tapt, da hadde jeg tråkket så mye over på den ene foten at foten var lilla, og så hoven at jeg ikke lenger fikk på meg skoen. Det var ikke lenger mulig å fortsette. Jeg satte meg på bussen hjemover og tenkte “Neste år, DA skal jeg klare alle 800 km”…

Og litt over et halvt år senere tok jeg fatt på vandringen igjen, fra starten…. Igjen gikk jeg så sakte at dagsetappene mine tok dobbelt så lang tid som alle andre sine. Til og med pensjonister gikk fortere enn meg. Men det gikk fremover, dag for dag. Visst var det smerter, visst slet jeg, men jeg følte meg også tilfreds, stolt …. For jeg gav ikke opp. Mang ei natt lå jeg våken, fordi smertene etter 10-12 timers vandring var så store at det var umulig å sove, men dagen etter tok jeg igjen på meg ryggsekken og fjellskoene og la ut på vandring … 

En liten pause i vandringen


Og etter 5 uker kom jeg frem – det ingen hadde tro på at var mulig VAR mulig. Jeg hadde vandret 800 km, i all slags terreng, i all slags vær, og jeg hadde bevist at det legene sa var umulig, slett ikke var umulig. Jeg kom frem til Santiago de Compostella, uten å jukse en eneste gang (ingen buss, ingen taxi, hvert steg gikk jeg på egne føtter).

Min største styrke er at jeg våger å tro på meg selv, jeg våger å tro på at ingen vet bedre enn meg hva jeg klarer og ikke klarer. Jeg sier ikke at jeg alltid har rett, for innimellom tar jeg avgjørelser som er feil. Men jeg FORSØKER alltid, jeg lar ingen andre bestemme og begrense meg, jeg lar ingen andre få ta avgjørelser for meg. Og jeg er modig. Jeg er sentimental og svak på mange områder, men jeg er også modig.

En “magisk” tunell…

Og motet mitt har ført meg hit jeg er i dag; Jeg flyttet til Spania, jeg “sa fra meg alt i Norge” og satser 100% på å redde hjemløse og mishandlede hunder, med alt det innebærer. Ukentlig, ofte daglig, møter jeg motstand, men jeg velger å stole på meg selv, velger å lytte til mitt indre. Og ofte tenker jeg tilbake på vandringen, hvor jeg fikk høre “det er null prosent sjanse for at du kan klare dette, din helse gjør det umulig”. For det var ikke umulig, jeg klarte det – med blod, svette, tårer og verdens største porsjon stahet viste jeg at det ingen trodde jeg kunne klare, klarte jeg! 

Staheten gjør at jeg fremdeles orker å redde hunder! Jeg nekter å gi opp, det at jeg gir hunder en sjanse, der hvor alle sier “denne hunden er for syk/skadet/mental ustabil”, der tenker jeg “ingen vet noe før man har forsøkt” … og takket være at jeg forsøker løper det mange lykkelige hunder rundt på rescuegården min, og enda flere lykkelige hunder lever nå nye liv i Norge hos familier som har adoptert dem jeg har reddet …. Jeg gir ikke opp uten å forsøke, verken med hunder eller noe annet. 

Vi mennesker kan klare så uendelig mye mer enn vi tror, begrensingene i livene våre skaper vi selv, ofte holder vi oss tilbake fordi vi er redde, fordi andre forteller oss hva som er bra for oss og ikke. La oss alle stole mer på oss selv, la oss gå ut av komfortsonen!

“Life begins at the end of your comfort zone” er et ordtak jeg elsker … og et annet er “If you can dream it, you can live it” …. Ikke la dine drømmer forbli drømmer, la dem bli en realitet, oppfyll dem, la dem bli til virkelighet. Slik min drøm om å vandre 800 km ble virkelig, slik min drøm om å redde hunder ble virkelig!


Månedlig bidrag til Dorris & Rescuehundene

Beviset … 799 km hadde jeg vandret

Følg meg gjerne på instagram: https://www.instagram.com/dorrisogrescuehundene/

Del dette innlegget: