Det var en gang …

Det var en gang – det føles uendelig lenge siden nå, men det er ikke mer enn litt over et år siden. Jeg hadde nettopp startet “for fullt” med å redde hunder og jeg skulle til Killing Station, for å gi en av de flere hundre der – en ny sjanse i livet.

Jeg kom dit, men det var umulig å velge .. for hvordan kan man velge EN hund, og vite at de 299 andre skal dø???? Pluttselig kom en hund løpende mot meg, i vill “galopp”. Han hadde brutt seg ut av buret når en av arbeiderne der skulle inn og spyle og han stoppet ikke før han satt helt inntil meg og så meg dypt inn i øynene. Da visste jeg at DETTE var hunden som skulle reddes, dette var hunden jeg skulle gi et nytt og bedre liv.

Julius kalte jeg han; verdens nydeligste pitbull, som hadde levd et grusomt liv på gata sammen med narkomane. Aldri hadde han hatt et hjem, aldri hadde han fått kjærlighet – alt han kjente til var usikkerhet, mishandling og lidelse. Den første tiden inne i huset klatret han på skaper, border og vegger, for han hadde aldri vært inne i et hus før og visste ikke hvoran han skulle oppføre seg. Tenk det – aldri vært inne i et hus! Men han lærte fort, og det han lærte aller fortest var å gi kjærlighet. Julius var en gutt som ikke bare smeltet mitt hjerte, men mange av mine følgere på vår facebookgruppe knyttet seg raskt til han, fulgte han daglig gjennom gruppa og utviklet følelser for denne fantastiske gutten.

Julius hadde aldri hatt leker, det eneste han hadde å leke med på gata var STEINER. Så for Julius var steiner det vakreste han visste og hver dag gikk han ut i naturen rundt huset og fant steiner, som han bar i munnen og gav meg meg og de andre hundene. Alle fikk vi steiner i gave, den største kjærlighetserklæring Julius visste om.

Dessverre var ikke Julius frisk … Den gode snille gutten var så preget av livet han hadde levd på gata at immunsystemet ikke virket som det skulle. Han feilet “alt”; alt fra lungebetennelse til allergier. Ukentlig, innimellom daglig, var vi hos dyrlegen, han hadde også flere innleggelser. Han led så forferdelig, og selv om han var kjærlig og god, så vi smerten i øynene hans.

Allergien var det umulig å få bort, ALT av medisiner og behandlinger ble forsøkt, men når han bare ble dårligere og dårligere var det til slutt ikke noe annet å gjøre enn å ta farvel. Og det å si farvel til Julius er noe av det vondeste og vanskelige jeg har opplevd i min tid med rescuearbeid. Tårene renner nedover kinnene nå når jeg skriver om det, for denne gode gutten betydde så uendelig mye …. Han vil aldri bli glemt, han var selve starten på mitt arbeid med å forsøke å gi mishandlede hunder en ny sjanse i livet, la dem få oppleve kjærlighet, trygghet og godhet. Julius fikk kun oppleve det i noen få måneder, men jeg er sikker på at de månedene for han betydde så uendelig mye. Jeg har enda steinene han gav, de er blitt noen av mine mest dyrebare skatter. For de ble gitt i kjærlighet – av en jeg elsket så utrolig høyt!

Steiner gitt i gave, den vakre kjærlighetsgave jeg noen gang har fått

Takk for alt Julius, du lærte meg mye, så uendelig mye … Tida sammen med deg var både verdens fineste og verdens vondeste på samme tid. Men du viste at selv den som har opplevd mest mishandling, som har levd et liv i uendelig lidelse, med slag, spark – selv den kan bli den mest kjærlige hund i verden. Dette har jeg tatt med meg videre og dette er drivkraften i mitt arbeid med å redde hunder. 
– Du vil aldri bli glemt, kjærligheten jeg følte for deg er enda like stor og i hjertet mitt har du en plass som er så stor at hjertet ikke er stort nok til å romme det. Du er en engel nå og jeg er sikker på at du enda følger med på oss … faktisk finner jeg innimellom steiner liggende på steder jeg aldri har sett steiner tidligere (både inne i huset og utenfor) og mine tanker går alltid til deg da og jeg tenker “Takk Julius”.

Det var et gang en eventyr om verdens fineste rescuehund som het Julius, et eventyr uten en lykkelig slutt, men allikevel et eventyr som har betydd så uendelig uendelig mye

Følg oss gjerne på facebook: https://www.facebook.com/groups/DorrisRescue/

Blogglisten hits

Del dette innlegget:

Myte nr 1: “En bulldog synker som en stein”

Etter at jeg startet med å redde hunder, har jeg møtt mange “myter” …. Jeg tenkte at jeg skal skrive blogginnlegg om noen av dem, og den første myten jeg starter med er “En bulldog kan ikke svømme, de synker som steiner”

Som oss mennesker har også hunder ulike ferdigheter … Noen er flinke til å jakte, andre er flinke til å hoppe høyt eller til å vokte huset … men bulldogene, er det virkelig sant at de korte bena og den kompakte kroppen gjør at det ikke er mulig for dem å lære å svømme???

Si hei til Alfonso, en av de herlige rescuehundene jeg har her på gården. Alfonso reddet jeg når han var ca 3 uker, og den lille “ulykkesfuglen” slet med mye skader og sykdom, allerede i så ung alder. (For å lese mer om denne herlige gutten, klikk dere inn på presentasjonen hans; https://www.dorrisogrescuehundene.com/hundene-pa-garden/alfonso/

Et av Alfonsos store problemer var venstre skulder, han haltet slik at det nesten ikke var mulig for han å gå … og hva gjør man da? Når ingen medisiner virket sa veterinæren at Alfonso måtte starte SVØMMETRENING .. En kraftig plugg av en bulldog, med korte ben og kroppsfasong som en ballong!  Og Alfonso har gjort alle myter og fordommer til skamme; etter å ha tatt sine første svømmetak med redningsvest tilpasset kroppsfasongen til en bulldog, svømte snart gutten uten redningsvest, med en teknikk som gjorde at jeg stod ved bassengkanten og jublet av glede og klappet i hendene! Alfonso er en utmerket svømmer – riktignok er han ikke blant de raskeste når han løper, eller når han beveger seg generelt, men i vannet har han full kontroll! Gårdens hjelper, Leo, svømmetrener med Alfonso hver eneste dag, og treningen har gitt enorme resultat, også på Alfonsos kroppsfasong!

Og skulderen? Den er blitt helt bra!!!! Nå kan Alfonso gå tur på flere km (i sakte tempo riktignok….), så svømmetreningen han gjennomfører daglig har gjort underverker. 

Og nå er det lille Yatzys tur til å vise at bulldoger kan svømme … denne lille jenta er 8 uker og har allerede startet svømmetrening. Med Leos (gårdens frivillige hjelper) trygge armer rundt seg selvfølgelig, men om ikke mange ukene legger jeg nok ut en ny video av lille Yatzy som svømmer som en “propell”.

Blogglisten hits

Del dette innlegget:

Hva om ….

Hva om du i mange år var sperret inne … på et rom, uten mulighet til å låse opp døren og gå ut. Dag etter dag, uke etter uke, mnd etter mnd, år etter år. Et liv innesperret, uten mulighet for å gå ut, uten mulighet til å se solen eller bevege deg.

Hva om du i alle disse årene aldri visste når neste måltid kom, eller hva du ble servert …. Et liv hvor du sultet slik at kroppen ikke utviklet seg slik den skulle, hvor hverken muskler eller skjelett fikk den næringen den trengte for å vokse. Et liv med konstant sult, og tørst – for heller ikke vann fikk du daglig.

Hva om du så vennene dine bli syke, dø …. hvor du i rommet du var innesperret i opplevde å se vennene dine dø og råtne, uten at noen brydde seg. Hvor en etter en “forsvant” fordi sult, tørst og sykdom tok livet av en etter en.

Hva om dette var livet ditt – det eneste livet du kjente til. HVA OM DETTE IKKE ER EN OPPDIKTET HISTORIE, MEN VIRKELIGHETEN … For det er det … Dette er virkeligheten til Sprocket, Fiona og Kara som jeg reddet. Når de endelig ble reddet, var de 74 hunder innesperret på et rom hos en psykisk syk person …. her hadde de levd i årevis, omgitt av sin egen avføring og urin, med døde hunder liggende og råtne sammen med dem. Jeg fikk reddet ut 9, men 6 av dem døde – de var for svake, for syke til å klare kampen.

Kjære Sprocket, Fiona og Kara lever nå lykkelige liv hos meg, i går fikk de sine etterlengtede tannoperasjoner, siden tennene var fulle av infeksjoner osv etter et liv i  vanskjøtsel og med dårlig mat og pleie. Sprocket fikk i går hofteoperasjon, for han har levd i årevis med en brukket hofte …. Og vet dere hva??? Disse tre hundene er så uendelig TAKKNEMLIGE, aldri har jeg mødt hunder som har smeltet hjertet mitt mer, som viser en større takknemlighet for å bli reddet.

Jeg kunne ikke redde dem alle, 6 mistet jeg på vegen, men de 3 som overlevde er et MIRAKEL – et mirakel som gjør at jeg aldri kan gi opp håpet om at det umulige ER mulig! Når jeg reddet dem måtte de alle legges inn til døgnovervåkning på dyresykehus, med intravenøs behandling. Ingen trodde de ville overleve, men det gjorde de!

Sprocket når jeg reddet han
Sprocket etter å ha overlevd dødelig parvo
Sprocket nå


Gave til Dorris & rescuehundene

Blogglisten hits

Del dette innlegget: